• Saga
  

  En åsynje, bor i Søkkvabekk, en av Odins intime bekjentskaper.

• Sal
  

  Oppholdsrommet i et langhus. Også kalt hall. Her holder drotten til, og her holdes det gilde. Salen er både en juridisk arena og et arnested for kunnskapsformidling og historiefortelling. Folks spillerom i salen er sterkt regulert av hierarkiske regler og et nettverk av forbindelser.

  I sentrum av salen står langilden (grua) og høysetet. Din posisjon i fellesskapet dikterer hvor nære grua du har lov til å oppholde deg. En sal må ha en herre eller en frue, ellers er den som kald og død, og det er ikke uvanlig å anse salen som en forlengelse av drotten og hans eller hennes egenskaper. Stemningen i salen er med andre ord en direkte refleksjon av drotten.

  Nesten like viktig som salens drott er salens skop, hvis oppgave det er å forsøke å utfordre harmonien i salen ved hjelp av latterliggjøring, utskjelling og hån, gjennom for eksempel mannjevning. Det er drottens oppgave å sørge for at skopen aldri går over streken eller virkelig setter harmonien over styr.

  Når en kvinne inviterer en mann inn i sin sal, er det en svært erotisk hentydning… Det kan derfor være skummelt å hentyde at en mann er gjest på en gård som styres av en husfrue, for det kan bli tatt som en fornærmelse mot kvinnen.

  Se også andveg.

• Salt
  

  Salt er dyrt og litt sjeldent. At noe ligger i salt vil si at det er holdbart, da salt er den mest effektive metoden for å preservere mat (andre metoder er tørking og røyking). Eksempel: Eden hans ligger i salt. Den avtalen ligger i salt.

• Samtuning
  

  En du deler tun med, men som ikke er i samme ætt. Å bo i samtun vil si at flere familier deler tun, men kan ha egne hus. De kan også dele på utstyr, ha felles eie og jorder, etc.

• Seid
  

  En spesiell type trolldom som ofte består av sang og gjerne involverer dansing og tromming, og kanskje annen musikk. Man vet ikke så mye om seid, for dem som utøver det (volver, seidkoner eller seidkaller) deler ikke kunnskapen sin med andre i tide og utide. Seid regnes for å være en trolldom for kvinner, og menn som seider blir sett på som umandige (selv om det neppe er lurt å si det direkte til en seidmann…)

  Seid er mye sterkere enn galder, og er i utgangspunktet ikke negativt, men kan brukes på skadelig vis. Slik seid kalles nattseid eller mørkseid. Når seidfolk seider, faller de i ekstase mens kroppen blir liggende som om den var død. Da har volvens hug (en ikke-kroppslig skikkelse) forlatt henne for å finne svar på spørsmål eller bote (ev. utføre) skadeverk. Seid er generelt skummelt og kan være svært kraftig, i den grad at det kan ta livet av en. Men det kan også i visse tilfeller gi en livet tilbake.

  Seidfolk har ofte mange og sterke usynlige hjelpere, fylgjer, sies det. Derfor holder det vanligvis ikke med sverd om man vil beskytte seg mot fiendtlige seidfolk. Det aller lureste er å holde seg inne med dem. Ikke minst fordi seid også kan gjøre en frisk, usårbar i strid også videre. Man vil med andre ord være venner med seidfolk. Heldigvis er seidfolk like glade i gaver og godord som annet folk. Forløvrig sier Håvamål (113) dette: ligg aldri med ei trollkyndig kvinne, så hun fanger deg i favnen sin. Se også sjel.

• Seta
  

  En kvinnelig innetrell som har ferdigheter innen håndarbeid. Denne trellen er mer verdt enn andre.

• Sigurd Dragedreper
  

  Eller Fåvnesbane, en sagnomsust helt av Volsungeætten som drepte ormen Fåvne og nesten ble gift med en valkyrie, Brynhild. Jfr. Sigurdkvadet.

• Siv
  

  En av åsynjene. Tors hustru og familiens gudinne. Håret hennes er laget av gull.

• Sjel
  

  Er ikke importert ennå og eksisterer ikke som begrep. Isteden har mennesket blant annet følgende bestanddeler: lik, ånde, ham, hug, megin, fylgjer og hamingja.

  Ånden er pusten. Det er den som binder deg til denne verden. Man kan fungere uten ånde og lik (kropp), men er da en draug. Drauger og andre stygge vesener (for eksempel maren, et vesen som gir ekle drømmer – mareritt) kan forsøke å stjele sovende personers ånde, fordi de mangler en selv.

  Hammen er et (for de fleste) usynlig skjold eller kappe som omgir overkroppen din. Den har form av et dyr, som kan vise seidfolk (se seid) eller synske hva for slags person du er. Høvdinger har for eksempel ofte bjørneham. Mordere kan ha ulveham. Folk med reveham skal man ikke stole på, osv. Seidfolk kan sende hammen sin ut i verden for å gjøre skade eller nytte. De kan også hamkaste folk (gi dem en sykdomsham e.l.). Dette er selvfølgelig veldig farlig.

  Hugen (viljen) er det som holder det hele sammen og er den absolutt viktigste delen. Den ser ofte ut som mennesket selv, og det er dette man ser når man ser gjengangere. Mektige mennesker, gode krigere eller særlig folk som kan å galdre eller seide, har veldig sterk hug. De kalles hugsterke. Hugens farge er gulhvit, og ses ofte på som en ild (livsgnisten, om man vil).

  Man kan stjele en persons hug om man er meget flink til å trolle. Da får man selv større og sterkere hug. Man kan også hugstjele noen med kjærlighet (‘Du har hugstjålet meg, Møyfrid!’ er for eksempel en sterk kjærlighetserklæring). Får man hugen stjålet, blir man svært syk, og vil dø av det om man ikke får den tilbake. Å forandre mening kan kalles å hugvende (‘om den saken har jeg hugvendt’). Seidfolk kan også hugvende folk med eller mot deres vilje.

  Megin betyr kraft, makt eller styrke, og kan muligens beskrives som en slags karisma, men man kan også samle på megin gjennom livet, eller miste det. Typisk vil sykdom eller skade gjøre at man mister megin, det samme gjør menns impotens eller at de mister tenner eller kroppslemmer. Kvinner ser tvert i mot ut til å øke sin megin jo eldre de blir, særlig når de slutter med blodsott. Kvinner øker også sin megin under blodsott. Igjen kan seidfolk stjele megin av andre. Guder har noe tilsvarende i tillegg; regin, som betyr guddommelig makt.

  Fylgjene (de kommer gjerne i flertall) er vesener, ofte i dyreform, men også i menneskeform, som er ens personlige beskyttere. Mektige mennesker og guder har gjerne fylgjer i par (jfr. Hugin og Munin, Gere og Freke, Tanngrisner og Tanngnjost, Freyjas to katter osv.). Heldige folk kan ha mange og sterke fylgjer. Svake folk bør ha mange og sterke fylgjer. Du kan blote fylgjene dine om du har behov for spesiell hjelp, men bare i helt personlige blot. En persons fylgjer kan fare med bud til andre, for eksempel forekommer det at mora eller kona ser sønnens eller mannens fylgje når han er i ferd med å dø i fremmede land.

  Hamingjaen tilhører ikke en enkelt person, men er den samlede hammen til hele ætten man tilhører, døde som levende. Hamingjaen fungerer som en beskyttende ham eller skjold for alle ættens medlemmer og knytter ætten sammen. En stor og sterk og god ætt har selvfølgelig en sterk og mektig hamingja. Man kan blote hamingjaen, og enkelte ættlinger kan også tilkalle sin hamingja i nød. Hamingjaen oppfattes som kvinnelig.

  Sjelen og døden

  Når folk blir syke eller gamle, forsvinner gjerne hugen, livsgnisten, først, gjerne lenge før det faktiske dødsøyeblikket. Ånden er nummer to. Hammen og hugen må forlate liket før det gravlegges eller brennes, derfor ligger døde folk alltid på vake først. Liket ligger pyntet på ei båre i salen eller i et eget rom, og det er hele tiden våkne folk til stede for å passe på at det ikke kommer noen uvesener og stjeler hammen eller megin eller annet dyrebart. I løpet av tre dager har ham og hug vanligvis forlatt liket; det høres ofte som et lite sukk. Hammen blir en del av hamingjaen (eller følger hugen, om den døde har tenkt å bli værende).

  Har den døde veldig sterk hug, kan det bli vanskelig å bli kvitt den. Den kan plage folk (for eksempel ved å gjøre hår og klær elektriske), og må noen ganger jages ut av hus. Dette er det husfruen som gjør. Den dødes megin går i arv, slik at en stakkarslig sønn plutselig blir en staut kar etter farens død. Fylgjene kan også arves, men først følger de hugen til den døde til dødsriket. Når en person dør, kan seidfolk og galdrefolk binde alle disse delene til et sted, vanligvis til vedkommendes gravhaug. Dette gjøres for eksempel hvis den døde var veldig klok og man ønsker å beholde muligheten til å spørre ham eller henne til råds i framtiden også. Eller hvis den avdøde var spesielt elsket. Det er ikke alltid dette er en så strålende idé. Seidfolk og galdrefolk kan også binde seg selv etter døden.

• Skade
  

  En jotundatter som blir tatt opp blant æsene etter at faren hennes blir drept av dem, og hun får Njord som mann til bot for drapet. Hun bor på fjellet, er ski- og jaktgudinne, dyrenes gudinne, vinterens og uårets. Hun liker å høre ulvene hyle, og ekteskapet med Njord blir ikke så vellykket, fordi hun ikke trives ved havet og han ikke på fjellet. Det er skummelt å ikke være på godfot med denne åsynjen.

• Skadebot
  

  Hogger du en arm eller en fot av en fri mann (eller kvinne), skal du bøte halv mannsbot (dvs. halvparten av hva du måtte ha betalt om du hadde drept ham eller henne). Det samme gjelder om du blinder noen, eller gjelder (kastrerer) en mann. Om du hogger begge føtter eller begge armer av noen, bøtes det med full mannsbot (da kan han nemlig ikke arbeide og regnes ikke lenger som mann, men som myndling). Fingre, ører og neser osv. bøtes med mindre summer, det samme gjelder andre slags skader; dytting, lugging i skjegget osv. Du blir også pliktig å fostre vedkommende til han eller hun blir frisk, eller betale for dette. Hvis skaden ikke vises, skal det ikke bøtes. Om en mann slår en kvinne, eller en kvinne en mann, skal det bøtes på vanlig vis, men om kvinne slår kvinne skal de to bøte seg i mellom. Man må også bøte for å slenge ukvemsord etter folk (se ære). Om en mann voldtar en kvinne, blir han lyst i utlegd, eller må betale henne dobbel mannebot. Hvis hodet på den drepte hogges av og settes på staur eller legges mellom føttene på den drepte, dobles boten. Merk at bøter betales av ætten til ætten (etter et sinnrikt system som man bør rådføre seg med en lagmann om), ikke av den skyldige til den skadelidne.

• Skald
  

  En skald er en høyt respektert person (ikke som en trubadur) som har fått en spesiell gave av skaldeguden Odin; evnen til å kvede (lage og resitere sanger og/eller dikt). Om skalder heter det at de har smakt på Suttungs mjød, som er en slags magisk drikk som på kronglete vis kom Odin i hende, og som gir skaldegaven. Alle store drotter har gjerne en egen skald, som foreviger deres dåder med en dråpa (et kvad egnet for høvdinger). De regnes som litt ustabile og skumle, og noen kan galdre (galdring foregår på et spesielt versemål, se galder). Hvis en skald holder igjen et kvad eller går og brygger på et kvad uten å få det ut, blir han svært mannevond, og kan til og med dø av det. Det er ingen som lever av å være skald på heltid; de har alltid en annen posisjon i samfunnet eller ætta i tillegg. Et unntak er vandreskaldene, som ikke er like høyt respektert (fordi de ikke har eiendom eller ætt, men vandrer fra sted til sted).

• Skilsmisse
  

  Det er forholdsvis lett å få skilsmisse, men det er altså et edsbrudd, og man må betale vederlag til motparten. Det finnes imidlertid lovlige grunner til skilsmisse. For kona er dette at mannen blir impotent (spillsjuk) eller på annen måte ikke kan gjennomføre samleie med henne, har vært sengeliggende i mer enn ett år, har slått henne i andres påsyn tre ganger (mannen må betale bot for skadeverk om han slår kona si) eller hvis han går i kvinneklær (for eksempel ei skjorte der halsen var for vid). For mannen er det verre å skille seg på lovlig vis, men hvis hun trekker i mannsklær, er det rett på dør. Se også kjønn.

• Skjeggløs
  

  Omtrent den verste fornærmelsen du kan slenge mot en mann. Dette gjelder også for menn som faktisk ikke har skjegg.

• Skjoldmøy
  

  Mytisk. En ugift kvinne som svinger sverdet i strid like godt som (ofte bedre enn) en mann og beseires stort sett bare av veldig staute karer (type Sigurd Dragedreper) fordi de forelsker seg i dem. Alle er enige i at skjoldmøyer finnes, mange kjenner en som har snakket med en som hadde møtt en i strid (vanligvis i et land langt borte, for eksempel Miklagard) og kunne vise fram arr for det. Helt sant. Og mange menn drømmer nok om å møte ei i en annen slags strid og svinge det andre sverdet sitt mot henne… (Se sverd).

• Skop
  

  En skop er en person som utfordrer enighet, vennskap eller harmoni, særlig i en sal. Dett gjør skopen gjerne gjennom nærmest ritualisert hån eller verbal tevling, som for eksempel mannjevning.

  Man blir ikke utnevnt til å være skop. Spesielt munnrappe, vittige og kloke personer faller liksom naturlig inn i rollen. Det blir ansett for å være et dårlig tegn for husholdningen hvis skopen virkelig klarer å så splid blant folk, og det er drottens oppgave å sørge for at dette ikke skjer.

• Skyldtrell
  

  Hvis man ikke kan betale sin gjeld, kan man gå i skyldtrelldom til vedkommende. Man avtaler da lengden på trelldommen. Man kan også sette sine barn i skyldtrelldom, eller kona. En skyldtrell kan ikke selges. Hvis skyldtrellen blir gammel og umyndig (dvs. kan ikke arbeide), blir han/hun drottens myndling.

• Spillsyke
  

  Impotens. Det er ikke bra å ha for en mann, da blir man lite respektert, for å si det sånn. Faktisk så regnes man omtrent som umyndig hvis man har spillsyke. Skalder mister sin evne til å kvede når de blir impotente, og seidmenn eller galdremenn mister sine krefter. Det samme gjelder tannløse menn som ikke kan spise annet enn grøt. Tannløse og gamle kvinner mister, pussig nok, ingen slike kunster.

• Stender
  

  Alle i samfunnet blir født inn i en viss stand, som definerer hvem de er, hvilken status de har og hvilke lover som gjelder for dem. Det er sjelden at folk rykker oppover eller nedover i stand. Ikke bare forblir de fleste i en stand hele livet ut, men familien deres i flere generasjoner gjør også det. Eksempler på bevegelse mellom stender er treller som frigis, kvinner som gifter seg oppover eller nedover, eller menn som får eller kjøper land. Stender er beskrevet og forklart i eddadiktet Reginsmål, om guden Heimdall som besøker en familie i hver av de tre viktigste stendene, og avler barn med konene (slik guder skal…). Det viktigste skillet går mellom fri og ufri. Det neste skillet går mellom folk som eier land og folk som ikke eier land.

  STENDENE kan deles inn som følger, nedenfra:
  1. Trellene, som er ufrie og uten eiendeler. Ingen juridisk rett. Løysinger er en slags mellomting mellom trell og fri. Veldig begrenset juridisk rett.
  2. Tegn. Frie uten eiendom. Fra fattige gangmenn til huskarer til handelsfolk og håndverkere til forholdsvis rike folk som leier land av bønder. Begrenset juridisk rett.
  3. Bønder, folk som eier land. Full juridisk rettighet.

  BONDESTANDEN kan igjen deles opp i flere nivåer, fra lavest:
  A. Einvirker (småbruk drevet av bonden sjøl m. kona som trekkokse).
  B. Småbønder (liten gård, men med huskarer ansatt).
  C. Storbønder (eier en stor gård eller flere gårder).
  D. Høvdinger/jarler (eier flere gårder og har i tillegg lederfunksjon over andre bønder som har valgt dem til leder, har kanskje posisjon som gode, lagmann etc). Herse er et annet navn på en (mindre) høvding.
  E. Jarler/konger (eier flere gårder og leder andre bønder over et betydelig område, i en posisjon som arves innad i ei ætt.

• Strid
  

  En hær består av frie menn som har rett til å bære våpen. Spyd er et svært vanlig våpen. Det er to-tre meter lange og brukes både til å støte, bare sjeldent å kaste. Atgeir er en spesiell form for spyd med et enegget blad som brukes til støt eller hugg. Sverd er det edleste våpenet. Øks er også vanlig, og finnes både i enhånds (breidøks) og tohånds variant. Ei skjeggøks har en nedadgående hake på eggen som er fin å kløyve skaller med. Det finnes også bueskyttere. Skjoldene er runde med en diameter på rundt en meter. De er laget av tre og malt eller dekket med lin eller lær. Hjelmer og brynjer er det mest storfolk og heltids stridsmenn som har, de fleste andre har ingen spesiell beskyttelse, unntatt kanskje en skinnfeil eller en enkel skinntrøye.

  Man sloss til fots, ikke til hest. Et slag foregår slik at hærene fylker seg (stiller seg opp) mot hverandre med skjoldene som en borg foran seg. De yngste krigerne, drengene (se barn) står forrest. De mer erfarne krigerne, de dugelige (se barn) står bak. Høvdingen står i front sammen med sine beste folk, hirden. Først prøver man å skremme motstanderen med kauking, slag av våpen mot skjoldet og tenners gnissel. Deretter kommer kastevåpen (stein, piler, spyd). Tilslutt løper hærene mot hverandre. Den beste taktikken for å bryte en skjoldmur er svinefylking. Dette er en kileformet formasjon som består av tjue-tredve krigere.

  En mann som dør tappert i strid kommer til Odins hjem. Etter slaget rir valkyriene (kvinnelige guddommer) over valen (stridsmarken) og tar med seg de tapreste til Valhall, hvor han blir en av einherjene som slåss hele dagen og fester hele natta. Spesielt utvalgte krigere kommer til Freya på Folkvang. Hva som foregår om nettene der kan man bare drømme vått om.

• Sumbel
  

  Et spesielt høytidelig drikkelag hvor man ærer guder og makter, inngår felag eller annet. Om man sverger ed under sumbel er det ekstra ille å bryte den. Se også minneskål.

• Sverd
  

  Sverdet er det aller gildeste våpenet. Selv om det finnes ringere sverd er alle svært dyre (se eget skriv om verdier). De aller fineste sverdene koster formuer. Det lages sverd på gårdene, men de beste sverdene kommer fra Rhin-området. Særlig Ulfberth-sverd er etterspurte. Disse finnes det imidlertid også forfalskninger av. Bare frie, myndige menn har sverd. Gilde sverd går ofte i arv, og det er mor som overbringer arven og har ansvaret for å ta vare på våpenet til guttungen blir myndig. Alle sverd har navn, som forteller om hvor blodtørstige eller kvasse de er.

  Alle har hørt om (men få har sett) magiske sverd, som gjør bæreren uovervinnelig eller usårbar. Det mest kjente av disse er Skovnung. Men magiske våpen kan være skumle om de misbrukes. Ofte får de makt over eieren, og de fleste sagaer om dem ender ille.

  Det er svært uvanlig for en stridsmann av en viss stand å gå omkring uten sverdet sitt, og han ville følt seg naken uten. Man skal aldri, aldri klå på sverdet til en mann uten å spørre om lov først. Slik adferd straffes med strenge bøter (se eget skriv om verdier og bøter).

  “Sverd” brukes mye som metafor i prat om elskov. Hvorvidt det er vanlig å sette navn også på dét sverdet, skal forbigås i stillhet her.

• Sy skjorte
  

  At en kvinne syr klær til en mann, særlig skjorta, som han bærer innerst mot kroppen, er en svært intim handling og gjøres bare av en som elsker ham (kone, festermøy, eller mor, ev. søster hvis han ikke er gift). Hvis en kone ber en annen kvinne om å sy skjorte til mannen sin, er det en stor fornærmelse mot mannen, og et tegn på at hun ikke er glad i ham. Hvis kona ikke selv klarer å sy skjorte til mannen sin, er det en stor skam for dem begge. Det er svært viktig at mannens skjorte ikke er for utringet i halsen; det blir sett på som feminint. Mannens skjorte og kjortel bør ikke rekke lenger enn til like under kneet, om han ikke vil bli anklaget for å ha kvinnelige tendenser. Det er heller ikke bra å ha for kort skjorte og kjortel; det er sånn som jotunkvinner har (de liker nemlig å vise fram ting…), eller treller.

T